Antall besøk:

Politikk og lønninger

Artikkel fra Din Side 08.05.05 og Aftenposten 29.03.10

Høy lønn frister ikke

Det er absolutt ikke utsikter til høy lønn som avgjør populariteten til et studium. Dette er vår konklusjon etter vi har gått igjennom lønningene til folk som har gjennomført de hippeste studiene

Er mennesket økonomisk rasjonelt? Det viktigste økonomiske valget man gjør i sitt liv, er vel uten tvil valg av yrke. For de fleste av oss er lønnen gjennom en yrkeskarriere den viktigste faktoren som tilrettelegger for det vi oppfatter som et godt liv. Inntekt er en av de aller viktigste variablene i både norsk og internasjonal forskning om levekår og livskvalitet.

Død Darwin?

Vi har sett nærmere på hva slags lønn man kan forvente etter å ha gjennomgått de fjorten studiene hvor det i år er registrert mer enn tre primærsøkere per studieplass (primærsøker: en som har angitt valget som førsteprioritet). Vår konklusjon etter gjennomgangen er at forventet lønn på ingen måte er avgjørende for de store massenes valg. Om det er Darwins lære som er død, eller økonomisk teori som trenger revisjon, skal være usagt. Her er i alle fall våre funn.

1. plass: Veterinær

Aller øverst, finner vi Trude Mostues fremtidige kolleger, med disse nøkkeltallene:
Antall primærsøkere per studieplass: 15,25
Lønn: middels

- Folk flest er ikke klare over at veterinære inntekter for de privatpraktiserende har gått veldig mye ned siden kronårene i 70-årene og første del av 80-årene, da staten virkelig satset på landbruket og bøndene hadde gode år. Det er vanskelig i dag å ta godt betalt av vanskeligstilte bønder. Ute i utkantstrøkene finnes det i dag mange veterinærer i femtiårene som er etablerte med hus og ektemake med egen jobb, som nå opplever at inntekten i normalarbeidstiden er mellom 250 og 300 000, dvs lavere enn vanlig industriarbeiderlønn, sier sier Kjell Naas, forhandlingsleder i Norges veterinærforbund.

- Vår erfaring er at de som søker til veterinærstudiet gjør det av to årsaker. Den viktigste er at de er glade i dyr. Og så har vi i tillegg de som tror at veterinærene fortsatt tjener godt, mener Naas.

Tallene understøttes av en arbeidsmarkedsundersøkelse blant 275 veterinærer fra Norges veterinærhøgskole i årene 1999 til 2003, som nylig ble gjort av høgskolen i samarbeid med Den norske veterinærforening. Undersøkelsen var knyttet til andre forhold enn lønn, men ett av spørsmålene lød: "Hva er din gjennomsnittlige årslønn nå?"

Svarene viste at vanligste årsinntekt uavhengig av arbeidstype og ansettelsesforhold lå på 301.000 – 350.000 (27%), og mellom 351.000 – 400.000 (23%). Gjennomsnittet var på 348.000. 87 prosent oppga at de var i full stilling.

I vår lønnsoversikt over 600 yrker finner vi mange oppføringer av veterinærstillinger i offentlig sektor. Her er et par av dem:
Distriktsveterinær, stat: Snittlønn med tillegg 398.700
Veterinær, kommune: Snittlønn 358.100

Les hele artikkelen her:
http://www.dinside.no/213465/hoy-lonn-frister-ikke

Aftenposten 29.03.10 Landbrukssuksessen?

Dagens landbrukspolitikk erstatter produksjonen til norske bønder med utenlandsk arbeidskraft som lager kraftfôr på lav lønn.

Det er en utbredt oppfatning i landbruksdepartementet, i forskningsmiljøene og blant den politiske eliten at norsk landbrukspolitikk er en suksess. Gjennom strukturrasjonaliseringspolitikken har man redusert antallet bønder og samtidig opprettholdt totalvolumet i matproduksjonen. Denne «effektiviseringen» er imidlertid oppnådd med et stort innslag av importerte innsatsfaktorer. «Landbrukssuksessen» innebærer at norsk matproduksjon baseres i økende grad på:

Importerte ressurser, mens egne gressareal gror igjen.

Arbeidet til billige bønder på dyrket mark i utlandet, mens norske gårdsbruk legges ned.

Dette har omfattende konsekvenser for ressursgrunnlaget for norsk matproduksjon og for lønnsevnen til norske bønder.

Sosial dumping

Importen av sentrale innsatsfaktorer i norsk matproduksjon, er landbruksversjonen av sosial dumping. For det første skaper det en nedadgående lønnsspiral i landbruket ved at arbeidsinnsatsen til norske bønder erstattes med vesentlig billigere arbeidsinnsats fra bønder i utlandet. Produksjonsveksten i norsk landbruk oppnås gjennom å erstatte norske bønders arbeidsinnsats, deres jordbruksareal og beitedyrene her til lands, med kraftfôrbasert husdyrproduksjon og kraftfôr laget av billigere bønder på dyrket mark i utlandet. Dette svekker lønnsevnen og verdiskapningen i landbruket.

Import av kraftfôr

For det andre utfordrer importen av kraftfôr det ressursmessige grunnlaget for matproduksjon her i landet. Totalvolumet, som opprettholdes tross bruksnedlegging og brakklegging av eget jordbruksareal og utmarksbeite, baserer seg i økende grad på at vi legger beslag på andre lands jordbruksareal (ca. 2,5 millioner dekar) til å fôre opp våre egne husdyr, mens eget jordbruksareal gror igjen. Norsk matproduksjon dreies bort fra en ressurs vi har mye av (gressbeite), til en ressurs vi har lite av (kraftfôr).

Denne utviklingen foregår ikke i et vakuum. Politikken med bruksnedlegging og brakklegging av areal (særlig i distriktene), legger opp til store sentraliserte gårdsbruk med høye volum basert på et stort kraftfôrforbruk. Fra myndighetshold er det et sentralt argument at strukturrasjonaliseringen skal sikre et «robust og levedyktig landbruk».

Svekker lønnsgrunnlaget

Problemet er at det store innslaget av importert kraftfôr denne politikken fører med seg, svekker lønnsgrunnlaget i næringen. Å erstatte lokal arbeidskraft og areal med billigere arbeidskraft og billig leiejord i utlandet, er sosial dumping som driver lønningene i sektoren nedover. Disse mekanismene har fagbevegelsen gjennomskuet for lenge siden. Bøndene, derimot, lever i den villfarelse at billig importert kraftfôr sparer dem for kostnader – kostnader til egen lønn.

Fundamentet for strukturrasjonaliseringspolitikken i landbruket, er forutsetningen om stordriftsfordeler som gir kostnadsbesparelser. Økonomiprofessor Erik Reinert har beskrevet troen på disse stordriftsfordelene i forvaltningen av det norske landbruket som en kombinasjon av det verste fra kommunistisk planøkonomi (sentralstyring), og det verste fra nyklassisk markedsøkonomi (ensidig finansielt fokus).

Stordrift

I landbruksforvaltningen er det en svært sterk tro på stordriftsfordeler, til tross for at landbruket er en arbeidsintensiv næring hvor kostnadsbesparing gjennom økt skala ofte betyr lavere lønn. Forsøk på å øke lønnsomheten og effektiviseringen fra myndighetshold retter seg mot å presse ned kostnadene gjennom økt volum, ikke økt inntjening og verdiskapning i produktet.

Dagligvareindustrien trives med denne volumpolitikken, men er det en god utviklingsstrategi for landbruket? Til tross for fallende priser på produktene, er myndighetene fast bestemt på å bygge opp produksjon pr. bruk, som i realiteten betyr store kostnader og lavere inntekt til bonden. Hvis du forutsetter at jorden er flat, er det vanskelig å oppdage at den er rund.

Inntektsnedgang

I perioden 1995–2008 økte total kjøttproduksjon i Norge med 36 prosent (utelukkende fra kraftfôrspisende svin og kylling) samtidig som antallet gårdsbruk ble redusert med 36 prosent. I samme periode økte importen av kraftfôr med 66 prosent. Mellom 1999 og 2009 økte gjelden i landbruket med 67 prosent og totale kostnader med ca. 40 prosent. De totale inntektene i landbruket (vederlag til arbeid og egenkapital) ble derimot redusert med ca. ti prosent. Hovedgrunnen til at norske bønder i det hele tatt har hatt en nominell inntektsøkning de siste 20 årene, er at det er færre som deler på inntektene i landbruket, men ikke økte inntekter i sektoren totalt sett. Tvert imot, det har vært en inntektsnedgang.

Omregnet til dagens kroneverdi var de totale inntektene i landbruket i 2009 30 prosent lavere enn de var i 1995. Inntektene går ned, mens kostnader og gjeld øker. I samme periode har norsk matproduksjon i økende grad blitt avhengig av importerte råvarer fordi vi lar våre egne stå ubrukte. Arbeidskraften til norske bønder, hovedsakelig i Distrikts-Norge, er byttet ut med vesentlig billigere arbeidskraft i utlandet som lager billig kraftfôr til norske husdyr på areal i utlandet. Dette drar lønnsnivået i norsk landbruk nedover.

Politikk ligger bak

Banksjefen i Hegra Sparebank gir ikke lån til de store gårdsbrukene rett og slett fordi de ikke lønner seg. Banksjefen forteller i Nationen at lønnsomheten går ned i melkebesetninger med mer enn 20–30 kyr fordi kostnadene er for store og inntektene for små. Mange lokale småbanker har samme oppfatning. Dette er interessant. Hvis det er slik at private banker ikke ønsker å finansiere større bruk fordi økonomien er for usikker, hvorfor finansierer staten melkebruk med 60–70 kyr? Dette viser blant annet hvor mye politikk som ligger bak strukturrasjonaliseringen i landbruket.

Denne politikken utfordrer selve kjernen i norsk landbrukspolitikk: Hvilke ressurser skal vi basere matproduksjonen på? Hva skal norske bønder leve av? Dagens landbrukspolitikk erstatter produksjonen til norske bønder, vårt jordbruksareal og beitedyrene her til lands, med billig arbeidskraft som lager kraftfôr på lav lønn og jordbruksareal i utlandet som importeres til dyrefôr i Norge. Lønnsevnen i landbruket reduseres og norske ressurser står ubrukte.